Rettens fortellinger i Orderudsaken

Denne artikkelen av Frode Helmich Pedersen, førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, sto først på trykk i tidsskriftet Prosa nr. 3, 2019. Tidsskriftet Prosa gis ut av Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening, som har nettsiden: nffo.no

Domstolens problemer med � presentere en sammenhengende fortelling i Orderudsaken, indikerer at flere av rettens konklusjoner om sakens fakta ikke stemmer. Vi har i Norge ingen tradisjon for � studere dommer som sakprosatekster, noe som i grunnen er overraskende, gitt den store betydningen disse tekstene har, ikke bare for de ber�rte partene, men ogs� for samfunnet for �vrig. Ottar Grepstad, som er en av de f� som har skrevet om dommen som sakprosasjanger, vektlegger med rette at det dreier seg om en utpreget retorisk tekst, siden den tar sikte p� � overbevise leseren om at rettens avgj�relse er riktig og av det gode. 1 I tillegg til � v�re en retorisk tekst, inneholder dommen fortellinger, hvor sakens faktiske forhold presenteres. Hvordan g�r retten frem for � konstruere slike fortellinger? Er disse fortellingene f�rst og fremst konstruert for � v�re s� sanne og etterrettelige som mulig, eller er de ogs� tilpasset behovet for � presentere en mest mulig overbevisende begrunnelse for rettens avgj�relse? Rettens fortellinger om Orderuddrapene gir et godt utgangspunkt for � se n�rmere p� disse sp�rsm�lene.

Hvor begynner en fortelling?
Aristoteles slo fast at en handling alltid har en begynnelse, midte og slutt, og forutsatte dermed at en fortelling alltid er noe annet enn virkeligheten. Virkelighetens tildragelser er nemlig ikke inndelt i slike kategorier, men flyter avg�rde som en breddel�s str�m, hinsides menneskets behov for � skape orden. Enhver fortelling m� alts� konstrueres, noe som blant annet inneb�rer � finne en begynnelse. Ved � etablere begynnelsen, har man ogs� sagt noe om hva fortellingen handler om, hva som er det viktigste ved den, og dermed ogs� b�de noe om dens tema og dens indre logikk.

Ta fortellingen om Peer Gynt, slik den presenteres av Ibsen, som begynner med at Peer forteller sin mor den overd�dige l�gnen om bukkerittet. Det er ingen grunn til � anta at akkurat denne hendelsen er av stor betydning i Peers liv, og den kan neppe sies � utgj�re noen �begynnelse� for ham som person, eller i hans livsprosjekt. Det sentrale ved begynnelsen er noe annet: den angir et bestemt tema overfor publikum, nemlig fantasimennesket som har problemer med � skille l�gn fra sannhet, og som derfor p�drar seg en stadig mer dyptgripende rift i sin personlighet.

Selv om slike plottskapende begynnelser er mest virksomme i litter�re sammenhenger, er de ikke frav�rende i andre typer fortellinger ��for eksempel slike vi finner i norske dommer. Dette ser man et tydelig eksempel p� i Orderudsaken, hvor det ble produsert tre ulike, autoritative fortellinger om sakens fakta. Den f�rste st�r i tiltaltebeslutningen, som er avfattet av p�talemyndigheten. De to andre finner vi i dommene til Nes Herredsrett (2001) og Eidsivating lagmannsrett (2002). Som vi skal se, begynner de tre fortellingene p� h�yst ulike m�ter. Sp�rsm�let blir da hvorfor man velger � begynne p� �n m�te snarere enn p� en annen, og ikke minst hva man oppn�r, retorisk sett, ved � begynne slik man gj�r.

�n historie, tre �pninger
P�talemyndighetens fortelling begynner p� f�lgende m�te: H�sten 1998 henvendte Veronica og Per Orderud seg til Kristin Kirkemo og Lars Gr�nner�d med foresp�rsel om de kunne skaffe et skytev�pen. Per Orderud har i hele sitt liv bodd p� g�rdsbruket Orderud. Hans far Kristian Orderud f�dt 1918 overtok driften av eiendommen allerede som ten�ring. Kristian Orderud var en relativt dominerende person med etter hvert sterke meninger om hvordan g�rden skulle drives. Sjangermessig har denne �pningen fellestrekk med biografien og dannelsesromanen, og signaliserer et mye videre perspektiv enn det man finner i p�talemyndighetens fortelling. Dette er f�rst og fremst en fortelling om en menneskelig konflikt, hvilket antydes allerede i tredje setning, hvor farens dominerende personlighet etableres. Det dreier seg her b�de om en generasjonskonflikt og om en g�rdskonflikt. Hvorfor velger herredsretten denne �pningen? Som det fremg�r i l�pet av den �vrige fortellingen, er det et hovedanliggende for herredsretten � forklare motivet for drapene. Denne fortellingen tar med andre ord p� seg � sannsynliggj�re det som b�de for lokalsamfunnet p� S�rumsand og i resten av landet fremsto som uforst�elig: nemlig hvordan det kunne ha seg at en presumtivt skikkelig mann, med et n�rt forhold til sin mor, kunne finne p� � drepe sin n�re familie som f�lge av noe s� trivielt som en g�rdskonflikt. Dermed blir dette en fortelling som m� favne om livsl�pene og personlighetene til de involverte partene.

Hva s� med fortellingen til�Eidsivating lagmannsrett?
Interessant nok begynner den i motsatt ende sammenlignet med herredsrettens fortelling, nemlig med funnet av likene. I det f�lende sitatet refererer bokstaven H til Per Orderuds onkel p� farssiden, alts� broren til Kristian Orderud: Ved 1100 tiden den 23. mai 1999 reiste H til Orderud g�rd i S�rumsand. Han hadde tidligere denne s�ndagen flere ganger fors�kt � f� kontakt med sin bror, Kristian Orderud, p� telefonen. Kristian Orderud bodde i k�rboligen p� Orderud g�rd sammen med sin hustru, Marie Orderud. Denne pinsehelgen var deres datter, Anne Orderud Paust, p� bes�k hos sine foreldre. [�] Da H kom til k�rboligen [�] fant han ytterd�ren l�st. Han hadde n�kkel og l�ste seg inn, men kom ikke lenger enn inn i yttergangen. Han gikk rundt huset og opp p� terrassen, og fikk da se Kristian Orderud, Marie Orderud og Anne Orderud Paust liggende drept inne i k�rboligen.

Lagmannsrettens �pning ligner den man ofte finner i kriminalromaner. Det hele starter med vitnets fornemmelse av at noe er galt, og fortelleren f�lger dette vitnet frem mot bekreftelsen p� de bange anelsene: Funnet av de tre d�de kroppene. Effekten av denne �pningen er f�rst og fremst at den trekker leseren inn i handlingen: Her vil leseren hele tiden sp�rre seg hvordan hun ville ha opplevd det, dersom hun hadde funnet flere av sine n�rmeste slektninger drept i sitt hjem p� denne m�ten.

Gjennom denne patos-orienterte �pningen legger lagmannsretten stor vekt p� det rystende ved trippeldrapet, og signaliserer dermed at dette f�rst og fremst er en fortelling om en usedvanlig oppr�rende drapssak. �pningen etablerer ogs� en sterk kontrast mellom Hs bekymrede omsorg for de drepte familiemedlemmene og gjerningspersonenes brutalitet. Mens herredsrettens fortelling la vekt p� fors�ket p� � forst� bakgrunnen for drapene, legger lagmannsrettens fortelling st�rst vekt p� at drapene er noe som skal ford�mmes.

Hullet i handlingsgangen
Det spesielle med Orderudsaken var at ingen av de fire domfelte ble d�mt for � ha utf�rt selve drapene, bare for � ha medvirket til dem. Dette f�r store konsekvenser for fortellingene, fordi ingen av dem kan gi noen fullgod fremstilling av hva som skjedde da drapene ble beg�tt. Med andre ord er alle fortellingene karakterisert av at midtdelen har et stort hull. Hvordan g�r man frem for � l�se dette problemet?

I tiltalebeslutningene er hullet s� godt dekket til at det er nesten umulig � f� �ye p�. Om man ikke hadde visst at saken gjaldt medvirkning til drap, snarere enn utf�relsen av drapene, ville man ikke ut fra p�talemyndighetens fortelling hatt mulighet til � trekke denne slutningen. Dette skyldes at � 233 i datidens straffelov inkluderte b�de utf�relse og medvirkning. Dermed trenger p�talemyndigheten ikke � presisere at det her kun er snakk om medvirkningshandlinger, men kan isteden lage en kjede fra planlegging til drap som gir inntrykk av � v�re helt s�ml�s: Natt til 3. april 1999 p� Orderud g�rd mottok Per Orderud en revolver cal. 38 med ammunisjon fra Lars Gr�nner�d i bytte med en av pistolene som Kristin Kirkemo hadde skaffet. V�penbyttet skjedde etter initiativ fra Per Orderud. Etter forutg�ende overveielser ble drapene beg�tt slik: [her f�lger en teknisk beskrivelse av de d�delige skuddene].

P�talemyndighetens fortelling er konstruert slik at leseren ikke settes i stand til � se at fortellingen unnlater � si noe om hvem som faktisk utf�rte drapene. Dette gj�res ved at den bruker passiv form, uten egennavn, n�r selve drapshandlingene blir fortalt. Vi kan lokalisere hullet til siste setning, hvor det er snakk om to ulike handlinger, overveielser og drap � men hvor bare den f�rste av dem er knyttet til et subjekt. Det retoriske grepet best�r i at p�talemyndigheten forteller som om overveielsen og drapene har samme subjekt. P� den m�ten unng�r fortellingen � gj�re oppmerksom p� at det foreligger et brudd i den kausale kjeden. I herredsrettens fortelling h�ndterer man problemet i flere omganger. I f�rste omgang gj�res det ingen uttalte henvisninger til hullet i fortellingen: Anne Orderud Paust kom p� bes�k til sine foreldre i k�rboligen fredag 21. mai 1999. I l�pet av p�f�lgende natt ble de tre drept som angitt i tiltalebeslutningen. Per og Veronica Orderud reiste til Nesbyen i Hallingdal p� hundeutstilling om morgenen l�rdag 22. mai 1999 [�]. M, en bror av Kristian Orderud, fant de avd�de s�ndag 23. mai ca. kl. 1100.

I denne handlingssekvensen angis det f� klare, kausale forbindelser. Det st�r ingenting om at de tre ble drept p� denne dagen fordi datteren var kommet p� bes�k. Det st�r heller ingenting om hvem som drepte dem, og det etableres ikke noen �rsakssammenheng mellom det at drapene haddde funnet sted og at ekteparet Orderuds reiste til Nesbyen.

Retten skyter imidlertid inn et avsnitt like etter dette, hvor drapshandlingene beskrives. Her sier retten at det er �uklart om det har v�rt en eller flere gjerningspersoner�, og sl�r fast at de tekniske funnene p� �stedet �er alt for usikre til at de tre med noen rimelig grad av sikkerhet kan knyttes til selve utf�relsen av drapene�. Deretter g�r den over til � sannsynliggj�re at det har funnet sted en drapsplanlegging.

Men uavhengig av hvor overbevisende retten kan sies � v�re med hensyn til planleggingen, blir hullet st�ende, og etterlater en rekke sp�rsm�l om hva som har skjedd mellom planleggingen og utf�relsen. Innholdet i planleggingen forblir nesten helt ukommentert, og det trekkes ingen konklusjoner med hensyn til n�r og hvor planleggingen fant sted. Den eneste klare tilknytningen som etableres mellom planleggingshandlingene og drapene, er at revolveren Gr�nner�d hevder � ha gitt Per Orderud ble brukt til � gjennomf�re drapene. Det er naturligvis sv�rt mistenkelig, men opplysningen gj�r ikke retten i stand til � etablere en hendelsessekvens som f�rer handlingen fra v�penbytte, via drapsforberedelser, og videre frem mot selve drapshandlingene. Hullet blir v�rende.

Lagmannsrettens fortelling har, i motsetning til herredsretten, en relativt omfattende sekvens om planleggingens konkrete innhold, som etter alt � d�mme stammer fra den nye forklaringen Kristin Kirkemo avga under ankeforhandlingene. Siden lagmannsretten velger � tro p� denne forklaringen, kan den legge til grunn at planleggingen fant sted lille julaften 1998. Men selv om lagmannsretten p� denne m�ten fyller igjen deler av det narrative hullet som fremdeles sto �pent i herredsrettens fortelling, gjenst�r selve hovedproblemet, nemlig forbindelsen mellom planleggingen og utf�relsen. Mens herredsretten klokelig styrte unna sp�rsm�let om hvem som begikk drapene, hevder lagmannsretten uttrykkelig at Per Orderud ikke var involvert i drapshandlingene, men at han �etter overlegg har overlatt fullbyrdelsen til andre�. Men dermed �pner det seg et enda st�rre hull i narrativet enn hos herredsretten, siden det n� introduseres helt nye personer, som, selv om de er helt ukjente, spiller en sentral rolle i hendelsesforl�pet. Hvem er disse menneskene? Hvordan har Per Orderud kommet i kontakt med dem? Hvordan har han g�tt frem for � innvie dem i planene sine?

Tvilen
Det er p� det rene at mye av den tvilen som fins omkring Orderudsaken, henger sammen med dette hullet i handlingsgangen. Hvordan h�ndteres tvilen i disse tre fortellingene? Tiltalebeslutningens fortelling kan vi her se bort fra: Det er ikke naturlig at p�talemyndigheten ytrer tvil om grunnlaget for sin egen tiltale. I herredsrettens domsfortelling er man �pen om at det er knyttet tvil b�de til motivet, hvem som utf�rte drapene, og hvor og n�r drapsplanleggingen fant sted. Hvordan kan retten domfelle i tr�d med beviskravet n�r det hersker s� mye tvil om sakens sentrale hendelser? For det f�rste fordi retten gjennom sin fortelling sannsynliggj�r at det foreligger et drapsmotiv knyttet til g�rdskonflikten. For det andre fordi den sl�r fast at drapsplanlegging utvilsomt har funnet sted p� Orderud g�rd. Siden det jo er utvilsomt at de tre familiemedlemmene faktisk ble drept, er det narrative hullet ikke stort nok til at det kan rokke ved hovedsaken, nemlig at det best�r en direkte �rsakssammenheng mellom planlegging og drap.

Lagmannsretten legger i sin fortelling mindre vekt p� tvilen enn herredsretten gj�r. I stedet kan det se ut som om diskusjonen av tvilsomme punkter erstattes av patos og moralsk indignasjon: Om drapene heter det at de �har preg av direkte henrettelse av totalt forsvarsl�se personer�, og at det er �ufattelig� at �noen kan medvirke til slike handlinger�. If�lge lagmannsretten oppsto det en �enorm skuffelse og forbitrelse� i Per Orderuds sinn som f�lge av konflikten med faren. Disse sterke f�lelsene utl�ste �irrasjonelle krefter� i ham, noe som f�rte til at han forfalsket en kj�pekontrakt. Forfalskningen ble ikke avsl�rt i f�rste rettsinstans under den sivile saken mot faren, men Per og Veronica frykter at dette vil skje under ankeforhandlingene. I s� fall ville de if�lge lagmannsretten �lide fullstendig tap av sosial anseelse� � og frykten for at dette skulle skje, er motiv og �rsak til at drapene skjer.

Er rettens fortelling plausibel?
Hvorfor er det et problem at den rettskraftige dommen i denne saken ikke �pent anerkjenner og diskuterer den tvilen som fins i saken? F�rst og fremst fordi den dermed ikke gir seg selv sjansen til � kommentere �rsakene til at denne tvilen eksisterer. Og n�r den ikke gj�r det, blir den ogs� d�rligere egnet til � overbevise leseren om at de tiltaltes skyld faktisk er bevist utover enhver rimelig tvil. Alle de tre fortellingene har problemer med � konstruere en midtdel som g�r s�ml�st over i slutten, forst�tt som de tre drapene. Men det st�rste problemet finner man i lagmannsrettens dom, fordi fortelleren her ikke tar hensyn til de narrative konsekvensene av sine egne p�stander om hendelsesforl�pet. Vi har allerede sett hvordan hullet i fortellingen bare blir st�rre idet det fastsl�s at Per Orderud overlater drapene til andre. Her reises det s� mange sp�rsm�l som ikke besvares, at hele fortellingen truer med � g� opp i limingen. Hvorfor overlater Per drapshandlingene til andre? Hvordan kommer han i kontakt med disse andre? Hvem er de? Hva har de f�tt i vederlag? Fins det beviser som tyder p� at de har f�tt noe i vederlag? Og hvis det er slik at Per Orderud har gitt oppdraget til noen andre � hvorfor har han da ikke s�rget for � gi seg selv og sin kone alibi for drapstidspunktet?

Slike fortellemessige problemer er alt annet enn trivielle. Sp�rsm�let de reiser er om domfellelsen har skjedd i tr�d med beviskravet. Eivind Kolflaath, som er ekspert p� rettslig bevisvurdering, skriver et sted at beviskravet i straffesaker kan reformuleres som �et krav om at det etter avsluttet bevisf�rsel ikke finnes en plausibel, frifinnende fortelling�. 6 Oppfylles dette kravet i Orderudsaken?

For � svare p� dette m� man pr�ve ut alternative fortellinger og vurdere hvorvidt de er plausible og frifinnende. �n slik alternativ fortelling, kunne g� slik: Problemene knyttet til g�rdskonflikten p� Orderud fortoner seg etter hvert som uoverstigelige for Per og Veronica. Som f�lge av sin frustrasjon begynner de to � snakke h�yt om at det beste ville ha v�rt om Pers foreldre rett og slett ble tatt av dage. Kristin Kirkemo er ofte p� Orderud g�rd, fordi hun der kan tilbringe tid med sin s�nn, som hun ikke har foreldreretten til, men som ofte er p� bes�k hos sin tante, alts� Veronica. Hun er opptatt av at situasjonen p� Orderud g�rd ikke om skal Per Orderud innr�mmet i ankeforhandlingene at han hadde forfalsket farens underskrift p� en kj�pekontrakt. Eivind Kolflaath, Bevisbed�mmelse i praksis (2013), s. 153. �delegge for dette samv�ret. Gjentatte ganger h�rer hun ekteparet snakke om hvor uholdbar situasjonen er, og en dag ymter hun fremp� om at hun kan skaffe v�pen. Per g�r inn p� dette forslaget, og gir henne en pengesum via Lars Gr�nner�d. Kristin skaffer to pistoler og tar dem med til Orderud g�rd. Det blir der snakket litt om hvordan man eventuelt kunne g�tt frem for � utf�re drapene. Men flere m�neder g�r uten at noe skjer. Per har besinnet seg: dette kan han tross alt ikke gj�re. Kristin, som er en overskridende person med mange venner i kriminelle milj�er, og som dessuten har en forbausende evne til � f� menn til � gj�re det hun forlanger av dem, bestemmer seg for � ta saken i egne hender. Hun f�r med seg en mann fra et av de kriminelle milj�ene hun vanker i, tar med seg Lars Gr�nner�ds revolver, og utf�rer de tre drapene uten � fortelle noe til Per og Veronica.

Misforst� meg ikke: Jeg sier ikke at denne fortellingen burde blitt lagt til grunn av retten. Men s� vidt jeg kan bed�mme, tilfredsstiller den kravene til generell plausibilitet, uten � st� i noen �penbar motstrid til sakens beviser. Dermed kan den betraktes som et argument for at beviskravet, slik Kolflaath formulerer det, ikke er oppfylt i lagmannsrettens dom. Den alternative fortellingen illustrerer ogs� hvorfor det er problematisk n�r man i en fellende dom ikke klarer � konstruere en sammenhengende, plausibel fortelling om de straffbare hendelsene: Det vil i slike tilfeller alltid v�re vanskelig � argumentere for at det ikke fins rimelig tvil omkring sakens faktiske forhold.