Rettens fortellinger i Orderudsaken

Denne artikkelen av Frode Helmich Pedersen, førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, sto først på trykk i tidsskriftet Prosa nr. 3, 2019. Tidsskriftet Prosa gis ut av Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening, som har nettsiden: nffo.no

Domstolens problemer med å presentere en sammenhengende fortelling i Orderudsaken, indikerer at flere av rettens konklusjoner om sakens fakta ikke stemmer. Vi har i Norge ingen tradisjon for å studere dommer som sakprosatekster, noe som i grunnen er overraskende, gitt den store betydningen disse tekstene har, ikke bare for de berørte partene, men også for samfunnet for øvrig. Ottar Grepstad, som er en av de få som har skrevet om dommen som sakprosasjanger, vektlegger med rette at det dreier seg om en utpreget retorisk tekst, siden den tar sikte på å overbevise leseren om at rettens avgjørelse er riktig og av det gode. 1 I tillegg til å være en retorisk tekst, inneholder dommen fortellinger, hvor sakens faktiske forhold presenteres. Hvordan går retten frem for å konstruere slike fortellinger? Er disse fortellingene først og fremst konstruert for å være så sanne og etterrettelige som mulig, eller er de også tilpasset behovet for å presentere en mest mulig overbevisende begrunnelse for rettens avgjørelse? Rettens fortellinger om Orderuddrapene gir et godt utgangspunkt for å se nærmere på disse spørsmålene.

Hvor begynner en fortelling?
Aristoteles slo fast at en handling alltid har en begynnelse, midte og slutt, og forutsatte dermed at en fortelling alltid er noe annet enn virkeligheten. Virkelighetens tildragelser er nemlig ikke inndelt i slike kategorier, men flyter avgårde som en breddeløs strøm, hinsides menneskets behov for å skape orden. Enhver fortelling må altså konstrueres, noe som blant annet innebærer å finne en begynnelse. Ved å etablere begynnelsen, har man også sagt noe om hva fortellingen handler om, hva som er det viktigste ved den, og dermed også både noe om dens tema og dens indre logikk.

Ta fortellingen om Peer Gynt, slik den presenteres av Ibsen, som begynner med at Peer forteller sin mor den overdådige løgnen om bukkerittet. Det er ingen grunn til å anta at akkurat denne hendelsen er av stor betydning i Peers liv, og den kan neppe sies å utgjøre noen «begynnelse» for ham som person, eller i hans livsprosjekt. Det sentrale ved begynnelsen er noe annet: den angir et bestemt tema overfor publikum, nemlig fantasimennesket som har problemer med å skille løgn fra sannhet, og som derfor pådrar seg en stadig mer dyptgripende rift i sin personlighet.

Selv om slike plottskapende begynnelser er mest virksomme i litterære sammenhenger, er de ikke fraværende i andre typer fortellinger – for eksempel slike vi finner i norske dommer. Dette ser man et tydelig eksempel på i Orderudsaken, hvor det ble produsert tre ulike, autoritative fortellinger om sakens fakta. Den første står i tiltaltebeslutningen, som er avfattet av påtalemyndigheten. De to andre finner vi i dommene til Nes Herredsrett (2001) og Eidsivating lagmannsrett (2002). Som vi skal se, begynner de tre fortellingene på høyst ulike måter. Spørsmålet blir da hvorfor man velger å begynne på én måte snarere enn på en annen, og ikke minst hva man oppnår, retorisk sett, ved å begynne slik man gjør.

Én historie, tre åpninger
Påtalemyndighetens fortelling begynner på følgende måte: Høsten 1998 henvendte Veronica og Per Orderud seg til Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød med forespørsel om de kunne skaffe et skytevåpen. Per Orderud har i hele sitt liv bodd på gårdsbruket Orderud. Hans far Kristian Orderud født 1918 overtok driften av eiendommen allerede som tenåring. Kristian Orderud var en relativt dominerende person med etter hvert sterke meninger om hvordan gården skulle drives. Sjangermessig har denne åpningen fellestrekk med biografien og dannelsesromanen, og signaliserer et mye videre perspektiv enn det man finner i påtalemyndighetens fortelling. Dette er først og fremst en fortelling om en menneskelig konflikt, hvilket antydes allerede i tredje setning, hvor farens dominerende personlighet etableres. Det dreier seg her både om en generasjonskonflikt og om en gårdskonflikt. Hvorfor velger herredsretten denne åpningen? Som det fremgår i løpet av den øvrige fortellingen, er det et hovedanliggende for herredsretten å forklare motivet for drapene. Denne fortellingen tar med andre ord på seg å sannsynliggjøre det som både for lokalsamfunnet på Sørumsand og i resten av landet fremsto som uforståelig: nemlig hvordan det kunne ha seg at en presumtivt skikkelig mann, med et nært forhold til sin mor, kunne finne på å drepe sin nære familie som følge av noe så trivielt som en gårdskonflikt. Dermed blir dette en fortelling som må favne om livsløpene og personlighetene til de involverte partene.

Hva så med fortellingen til Eidsivating lagmannsrett?
Interessant nok begynner den i motsatt ende sammenlignet med herredsrettens fortelling, nemlig med funnet av likene. I det følende sitatet refererer bokstaven H til Per Orderuds onkel på farssiden, altså broren til Kristian Orderud: Ved 1100 tiden den 23. mai 1999 reiste H til Orderud gård i Sørumsand. Han hadde tidligere denne søndagen flere ganger forsøkt å få kontakt med sin bror, Kristian Orderud, på telefonen. Kristian Orderud bodde i kårboligen på Orderud gård sammen med sin hustru, Marie Orderud. Denne pinsehelgen var deres datter, Anne Orderud Paust, på besøk hos sine foreldre. […] Da H kom til kårboligen […] fant han ytterdøren låst. Han hadde nøkkel og låste seg inn, men kom ikke lenger enn inn i yttergangen. Han gikk rundt huset og opp på terrassen, og fikk da se Kristian Orderud, Marie Orderud og Anne Orderud Paust liggende drept inne i kårboligen.

Lagmannsrettens åpning ligner den man ofte finner i kriminalromaner. Det hele starter med vitnets fornemmelse av at noe er galt, og fortelleren følger dette vitnet frem mot bekreftelsen på de bange anelsene: Funnet av de tre døde kroppene. Effekten av denne åpningen er først og fremst at den trekker leseren inn i handlingen: Her vil leseren hele tiden spørre seg hvordan hun ville ha opplevd det, dersom hun hadde funnet flere av sine nærmeste slektninger drept i sitt hjem på denne måten.

Gjennom denne patos-orienterte åpningen legger lagmannsretten stor vekt på det rystende ved trippeldrapet, og signaliserer dermed at dette først og fremst er en fortelling om en usedvanlig opprørende drapssak. Åpningen etablerer også en sterk kontrast mellom Hs bekymrede omsorg for de drepte familiemedlemmene og gjerningspersonenes brutalitet. Mens herredsrettens fortelling la vekt på forsøket på å forstå bakgrunnen for drapene, legger lagmannsrettens fortelling størst vekt på at drapene er noe som skal fordømmes.

Hullet i handlingsgangen
Det spesielle med Orderudsaken var at ingen av de fire domfelte ble dømt for å ha utført selve drapene, bare for å ha medvirket til dem. Dette får store konsekvenser for fortellingene, fordi ingen av dem kan gi noen fullgod fremstilling av hva som skjedde da drapene ble begått. Med andre ord er alle fortellingene karakterisert av at midtdelen har et stort hull. Hvordan går man frem for å løse dette problemet?

I tiltalebeslutningene er hullet så godt dekket til at det er nesten umulig å få øye på. Om man ikke hadde visst at saken gjaldt medvirkning til drap, snarere enn utførelsen av drapene, ville man ikke ut fra påtalemyndighetens fortelling hatt mulighet til å trekke denne slutningen. Dette skyldes at § 233 i datidens straffelov inkluderte både utførelse og medvirkning. Dermed trenger påtalemyndigheten ikke å presisere at det her kun er snakk om medvirkningshandlinger, men kan isteden lage en kjede fra planlegging til drap som gir inntrykk av å være helt sømløs: Natt til 3. april 1999 på Orderud gård mottok Per Orderud en revolver cal. 38 med ammunisjon fra Lars Grønnerød i bytte med en av pistolene som Kristin Kirkemo hadde skaffet. Våpenbyttet skjedde etter initiativ fra Per Orderud. Etter forutgående overveielser ble drapene begått slik: [her følger en teknisk beskrivelse av de dødelige skuddene].

Påtalemyndighetens fortelling er konstruert slik at leseren ikke settes i stand til å se at fortellingen unnlater å si noe om hvem som faktisk utførte drapene. Dette gjøres ved at den bruker passiv form, uten egennavn, når selve drapshandlingene blir fortalt. Vi kan lokalisere hullet til siste setning, hvor det er snakk om to ulike handlinger, overveielser og drap – men hvor bare den første av dem er knyttet til et subjekt. Det retoriske grepet består i at påtalemyndigheten forteller som om overveielsen og drapene har samme subjekt. På den måten unngår fortellingen å gjøre oppmerksom på at det foreligger et brudd i den kausale kjeden. I herredsrettens fortelling håndterer man problemet i flere omganger. I første omgang gjøres det ingen uttalte henvisninger til hullet i fortellingen: Anne Orderud Paust kom på besøk til sine foreldre i kårboligen fredag 21. mai 1999. I løpet av påfølgende natt ble de tre drept som angitt i tiltalebeslutningen. Per og Veronica Orderud reiste til Nesbyen i Hallingdal på hundeutstilling om morgenen lørdag 22. mai 1999 […]. M, en bror av Kristian Orderud, fant de avdøde søndag 23. mai ca. kl. 1100.

I denne handlingssekvensen angis det få klare, kausale forbindelser. Det står ingenting om at de tre ble drept på denne dagen fordi datteren var kommet på besøk. Det står heller ingenting om hvem som drepte dem, og det etableres ikke noen årsakssammenheng mellom det at drapene haddde funnet sted og at ekteparet Orderuds reiste til Nesbyen.

Retten skyter imidlertid inn et avsnitt like etter dette, hvor drapshandlingene beskrives. Her sier retten at det er «uklart om det har vært en eller flere gjerningspersoner», og slår fast at de tekniske funnene på åstedet «er alt for usikre til at de tre med noen rimelig grad av sikkerhet kan knyttes til selve utførelsen av drapene». Deretter går den over til å sannsynliggjøre at det har funnet sted en drapsplanlegging.

Men uavhengig av hvor overbevisende retten kan sies å være med hensyn til planleggingen, blir hullet stående, og etterlater en rekke spørsmål om hva som har skjedd mellom planleggingen og utførelsen. Innholdet i planleggingen forblir nesten helt ukommentert, og det trekkes ingen konklusjoner med hensyn til når og hvor planleggingen fant sted. Den eneste klare tilknytningen som etableres mellom planleggingshandlingene og drapene, er at revolveren Grønnerød hevder å ha gitt Per Orderud ble brukt til å gjennomføre drapene. Det er naturligvis svært mistenkelig, men opplysningen gjør ikke retten i stand til å etablere en hendelsessekvens som fører handlingen fra våpenbytte, via drapsforberedelser, og videre frem mot selve drapshandlingene. Hullet blir værende.

Lagmannsrettens fortelling har, i motsetning til herredsretten, en relativt omfattende sekvens om planleggingens konkrete innhold, som etter alt å dømme stammer fra den nye forklaringen Kristin Kirkemo avga under ankeforhandlingene. Siden lagmannsretten velger å tro på denne forklaringen, kan den legge til grunn at planleggingen fant sted lille julaften 1998. Men selv om lagmannsretten på denne måten fyller igjen deler av det narrative hullet som fremdeles sto åpent i herredsrettens fortelling, gjenstår selve hovedproblemet, nemlig forbindelsen mellom planleggingen og utførelsen. Mens herredsretten klokelig styrte unna spørsmålet om hvem som begikk drapene, hevder lagmannsretten uttrykkelig at Per Orderud ikke var involvert i drapshandlingene, men at han «etter overlegg har overlatt fullbyrdelsen til andre». Men dermed åpner det seg et enda større hull i narrativet enn hos herredsretten, siden det nå introduseres helt nye personer, som, selv om de er helt ukjente, spiller en sentral rolle i hendelsesforløpet. Hvem er disse menneskene? Hvordan har Per Orderud kommet i kontakt med dem? Hvordan har han gått frem for å innvie dem i planene sine?

Tvilen
Det er på det rene at mye av den tvilen som fins omkring Orderudsaken, henger sammen med dette hullet i handlingsgangen. Hvordan håndteres tvilen i disse tre fortellingene? Tiltalebeslutningens fortelling kan vi her se bort fra: Det er ikke naturlig at påtalemyndigheten ytrer tvil om grunnlaget for sin egen tiltale. I herredsrettens domsfortelling er man åpen om at det er knyttet tvil både til motivet, hvem som utførte drapene, og hvor og når drapsplanleggingen fant sted. Hvordan kan retten domfelle i tråd med beviskravet når det hersker så mye tvil om sakens sentrale hendelser? For det første fordi retten gjennom sin fortelling sannsynliggjør at det foreligger et drapsmotiv knyttet til gårdskonflikten. For det andre fordi den slår fast at drapsplanlegging utvilsomt har funnet sted på Orderud gård. Siden det jo er utvilsomt at de tre familiemedlemmene faktisk ble drept, er det narrative hullet ikke stort nok til at det kan rokke ved hovedsaken, nemlig at det består en direkte årsakssammenheng mellom planlegging og drap.

Lagmannsretten legger i sin fortelling mindre vekt på tvilen enn herredsretten gjør. I stedet kan det se ut som om diskusjonen av tvilsomme punkter erstattes av patos og moralsk indignasjon: Om drapene heter det at de «har preg av direkte henrettelse av totalt forsvarsløse personer», og at det er «ufattelig» at «noen kan medvirke til slike handlinger». Ifølge lagmannsretten oppsto det en «enorm skuffelse og forbitrelse» i Per Orderuds sinn som følge av konflikten med faren. Disse sterke følelsene utløste «irrasjonelle krefter» i ham, noe som førte til at han forfalsket en kjøpekontrakt. Forfalskningen ble ikke avslørt i første rettsinstans under den sivile saken mot faren, men Per og Veronica frykter at dette vil skje under ankeforhandlingene. I så fall ville de ifølge lagmannsretten «lide fullstendig tap av sosial anseelse» – og frykten for at dette skulle skje, er motiv og årsak til at drapene skjer.

Er rettens fortelling plausibel?
Hvorfor er det et problem at den rettskraftige dommen i denne saken ikke åpent anerkjenner og diskuterer den tvilen som fins i saken? Først og fremst fordi den dermed ikke gir seg selv sjansen til å kommentere årsakene til at denne tvilen eksisterer. Og når den ikke gjør det, blir den også dårligere egnet til å overbevise leseren om at de tiltaltes skyld faktisk er bevist utover enhver rimelig tvil. Alle de tre fortellingene har problemer med å konstruere en midtdel som går sømløst over i slutten, forstått som de tre drapene. Men det største problemet finner man i lagmannsrettens dom, fordi fortelleren her ikke tar hensyn til de narrative konsekvensene av sine egne påstander om hendelsesforløpet. Vi har allerede sett hvordan hullet i fortellingen bare blir større idet det fastslås at Per Orderud overlater drapene til andre. Her reises det så mange spørsmål som ikke besvares, at hele fortellingen truer med å gå opp i limingen. Hvorfor overlater Per drapshandlingene til andre? Hvordan kommer han i kontakt med disse andre? Hvem er de? Hva har de fått i vederlag? Fins det beviser som tyder på at de har fått noe i vederlag? Og hvis det er slik at Per Orderud har gitt oppdraget til noen andre – hvorfor har han da ikke sørget for å gi seg selv og sin kone alibi for drapstidspunktet?

Slike fortellemessige problemer er alt annet enn trivielle. Spørsmålet de reiser er om domfellelsen har skjedd i tråd med beviskravet. Eivind Kolflaath, som er ekspert på rettslig bevisvurdering, skriver et sted at beviskravet i straffesaker kan reformuleres som «et krav om at det etter avsluttet bevisførsel ikke finnes en plausibel, frifinnende fortelling». 6 Oppfylles dette kravet i Orderudsaken?

For å svare på dette må man prøve ut alternative fortellinger og vurdere hvorvidt de er plausible og frifinnende. Én slik alternativ fortelling, kunne gå slik: Problemene knyttet til gårdskonflikten på Orderud fortoner seg etter hvert som uoverstigelige for Per og Veronica. Som følge av sin frustrasjon begynner de to å snakke høyt om at det beste ville ha vært om Pers foreldre rett og slett ble tatt av dage. Kristin Kirkemo er ofte på Orderud gård, fordi hun der kan tilbringe tid med sin sønn, som hun ikke har foreldreretten til, men som ofte er på besøk hos sin tante, altså Veronica. Hun er opptatt av at situasjonen på Orderud gård ikke om skal Per Orderud innrømmet i ankeforhandlingene at han hadde forfalsket farens underskrift på en kjøpekontrakt. Eivind Kolflaath, Bevisbedømmelse i praksis (2013), s. 153. ødelegge for dette samværet. Gjentatte ganger hører hun ekteparet snakke om hvor uholdbar situasjonen er, og en dag ymter hun frempå om at hun kan skaffe våpen. Per går inn på dette forslaget, og gir henne en pengesum via Lars Grønnerød. Kristin skaffer to pistoler og tar dem med til Orderud gård. Det blir der snakket litt om hvordan man eventuelt kunne gått frem for å utføre drapene. Men flere måneder går uten at noe skjer. Per har besinnet seg: dette kan han tross alt ikke gjøre. Kristin, som er en overskridende person med mange venner i kriminelle miljøer, og som dessuten har en forbausende evne til å få menn til å gjøre det hun forlanger av dem, bestemmer seg for å ta saken i egne hender. Hun får med seg en mann fra et av de kriminelle miljøene hun vanker i, tar med seg Lars Grønnerøds revolver, og utfører de tre drapene uten å fortelle noe til Per og Veronica.

Misforstå meg ikke: Jeg sier ikke at denne fortellingen burde blitt lagt til grunn av retten. Men så vidt jeg kan bedømme, tilfredsstiller den kravene til generell plausibilitet, uten å stå i noen åpenbar motstrid til sakens beviser. Dermed kan den betraktes som et argument for at beviskravet, slik Kolflaath formulerer det, ikke er oppfylt i lagmannsrettens dom. Den alternative fortellingen illustrerer også hvorfor det er problematisk når man i en fellende dom ikke klarer å konstruere en sammenhengende, plausibel fortelling om de straffbare hendelsene: Det vil i slike tilfeller alltid være vanskelig å argumentere for at det ikke fins rimelig tvil omkring sakens faktiske forhold.